Må jeg spise antioksidanter?

Gå til bachelor i ernæring

Frie radikaler-hypotesen om aldring

Historien om hvordan antioksidanter ble et kjent begrep for alle og enhver går nesten 60 år tilbake i tid. En amerikansk kjemiker ved navn Denham Harnam studerte sammenhengen mellom frie radikaler – reaktive molekyler som dannes ved normal metabolisme – og skade på celler og vev. På den tiden var det kjent at skadelig påvirkning som for eksempel stråling økte mengden frie radikaler i kroppen, og at mengden frie radikaler øker med alder. Han konkluderte dermed med at aldring skyldes oksidativ skade som følge av frie radikaler – og at antioksidanter kunne nøytralisere slike frie radikaler og dermed bremse aldringsprosessen. Dette er kjent som «Frie radikaler-hypotesen om aldring». Harnam gikk i gang med å teste sin hypotese, og utførte forsøk der han ga antioksidanter til mus – tilsynelatende med gode resultater. Senere ble det oppdaget at kroppen produserer egne antioksidanter – det enzymatiske antioksidantforsvaret – noe som styrket hypotesen. Fra 70-tallet og utover var det flere forskere som forsøkte å reprodusere resultatene til Harnam – uten hell. Likevel ble hypotesen stående, og den ble etter hvert til en allment akseptert teori. Oksidativ skade driver sykdom og aldring, og det å innta antioksidanter kan reversere eller begrense sykdoms- og aldringsprosesser. Eller?

Nye metoder og ny kunnskap

Tiden gikk og på 90-tallet kom metoder for å teste effekten av antioksidanter på en mer presis måte, nemlig ved å genmanipulere forsøksdyr og lage organismer som ikke produserte egne antioksidanter. Hypotesen var at disse ville akkumulere både frie radikaler samt skade som følge av disse, og dermed dø unge. Til forskernes store forundring hadde den manglende produksjonen av egne antioksidanter ingen effekt på levealder. Det ble også laget forsøksdyr som dannet mer frie radikaler enn vanlige dyr, og disse levde faktisk lenger! Betyr dette at «frie radikaler-hypotesen» var riv, ruskende gal? Ikke nødvendigvis. Men prosesser som fører til sykdom og aldring er mye mer komplekse enn det Harnam så for seg på sent 50-tallet, og kan ikke forklares av én enkeltfaktor som frie radikaler.

Frie radikaler til skade og til nytte

Det er godt dokumentert at store mengder oksidativ skade kan øke faren for sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer, så balanse mellom mengden frie radikaler og antioksidanter spiller sannsynligvis en rolle. Men hvis frie radikaler (i normale mengder) ikke gir skade, hvilken rolle har de da? Nye hypoteser måtte formuleres. Kunne det være slik at frie radikaler ikke er (bare) er skadelige molekyler, men at de virker som signalstoffer og øker kroppens evne til å reparere seg selv? I denne sammenhengen er ikke frie radikaler årsaken til skade, men snarere et tegn på skade, og et signal til cellenes egne forsvarsmekanismer om å mobilisere til reparasjon.

Myten om antioksidanter fra tilskudd

Så hvis en viss mengde frie radikaler er nyttige, er det da fornuftig å ta store mengder antioksidanter i form av tilskudd for å forsøke å nøytralisere dem? En stor studie basert på 68 kliniske studier vurderte effekten av antioksidanter fra tilskudd og konkluderte med at de fleste ikke hadde noen effekt, og at noen av dem faktisk økte risikoen for tidlig død.

Antioksidanter er big business

Flere helseorganisasjoner både internasjonalt og nasjonalt opplyser nå om at tilskudd av store doser antioksidanter i beste fall er uten virkning, og i verste fall kan være skadelige. Mattilsynet har reagert på bruken av udokumenterte og villedende påstander i markedsføringen av slike produkter. Likevel viser statistikk at svært mange tar slike tilskudd, og enkelte produkters aggressive markedsføring bidrar til å holde forbruket oppe, mens produsentene ler hele veien til banken.

Antioksidanter fra mat har beskyttende effekt

Så hvilken effekt har antioksidanter fra kosten? De fleste virker ikke som antioksidanter og kan ikke nøytralisere frie radikaler direkte. Kun to antioksidanter fra kosten kan dette, nemlig vitamin C og vitamin E. De andre stoffene som refereres til som antioksidanter virker på andre måter, og det er mer riktig å kalle dem (for eksempel) fytokjemikalier. «Fyto» betyr plante, og plantene danner slike stoffer for å beskytte seg selv mot skadelig påvirkning fra miljøet de lever i, slik som stråling fra sol, insektangrep og mikroorganismer. Fytokjemikalier som kommer inn gjennom kosten blir i veldig liten grad tatt opp i kroppen, og det som tas opp blir raskt tatt hånd om av våre avgiftningsmekanismer i leveren og skilt ut igjen – stikk i strid med hvordan kroppen behandler næringsstoffer. Men denne lille tilførselen av stoffer utenfra virker på genuttrykket vårt, og øker kroppens egen produksjon av antioksidanter og enzymer som tar seg av fremmedstoffer – altså kroppens innebygde systemer for avgiftning.

Plantemat er beskyttende mot sykdom

Noen slike plantestoffer har fått mye oppmerksomhet i media, og er du spesielt interessert i kosthold har du kanskje hørt om curcumin, resveratrol, sulforafan eller lycopen? Listen er lang; det er flere tusen kjente fytokjemikalier i planter, men bare noen hundre har blitt studert i detalj. Fytokjemikalienes effekt på dyr og mennesker har som oftest blitt testet hver for seg, men det er jo ikke slik vi får dem i oss. Et kosthold rikt på plantemat vil tilføre tusenvis av slike stoffer, og de ulike fytokjemikaliene i én og samme matvare vil kunne virke sammen og forsterke hverandre. Vi er dermed langt fra å forstå hvordan alle fytokjemikaliene fra et planterikt kosthold påvirker oss. Likevel viser den samlede forskning at kosthold som er rike på plantemat – og dermed på fytokjemikalier – virker beskyttende mot sykdom.

En teori om hvordan man kan forklare denne effekten kalles for hormese. Hormese er en fysiologisk mekanisme der stoffer som i store doser vil gi skade, har motsatt effekt i små doser. Så sannsynligvis er hele trikset å få i seg akkurat passe små doser med fytokjemikalier – slik det skjer når vi spiser plantemat, og ikke tilskudd.

Meld deg på vårt nyhetsbrev